Ta deg sammen! 

Se for deg: Kanskje du er barn, kanskje du er voksen, og noen har nettopp bedt deg om å ta deg sammen! du tenker at du bør høre på vedkommende, og forsøker så godt du kan å "ta deg sammen" selv om det kanskje ikke er så lett. Kanskje du til og med "lykkes" med å ta deg sammen, og over tid blir det lettere og lettere, det går automatisk. Spørsmålet er da: hvordan føles det å lykkes med ta seg sammen? og hvordan føles det om man ikke lykkes med det? Det kan selvfølgelig være nyttig å "ta seg sammen" i visse situasjoner, men er det virkelig sunt å ta seg sammen mye over tid? Hva skjer med vårt indre landskap og følelsesspekter da? Og om man vokser opp med at normalen er å hele tiden "ta seg sammen" blir man jo også vant å aldri kjenne etter, men heller dytte unna og under, og å stå oppreist samme hva. Men hva skjer inni? 

På Engelsk sier man: "pull yourself together" som er motsatt av: let yourself "fall apart". Tenk om samfunnet hadde sett det som mer naturlig, det å tillate litt mer og la folk å "fall apart", "falle sammen", eller "falle åpen", som er noe som kan skje når man lar seg selv falle sammen, man blir åpen, for man har ikke noe valg.      

Det kan ikke være sunt å hele tiden ta seg sammen, - hvor gjør man da av det som egentlig skal ut, det som stenges inne av å " ta seg sammen". Jeg ser for meg at det blir bygget en mur, et slags gjerde som da blir vanskeligere å trenge igjennom, både for de utenfor, og for det som har blitt stengt inne over tid, av muren. Man går da rundt med en med en kropp som holder altfor mye inne, tettpakket lag på lag av en slags mur rundt seg selv, et hardt skall rundt alt det myke inni, det myke som ikke har noe utløp, som har blitt stengt inne over tid, blitt seigt, hardt, vondt, gammelt og glemt, men ikke glemt likevel, for kroppen, sinnet og følelsene husker, husker at de ble kneblet og holdt nede og undertrykt. Og selv om man tror alt er bra, og at man har vært "sterk" som har "mestret" det å "ta seg sammen" over tid, ikke sluppet ut det som naturlig bør komme ut, bør man kanskje være forsiktig med å heie for mye på de som tar seg sammen over tid. 

Når det kommer til stykket, og om det skjer, kan det bli litt mye når de først tillater å slippe ut det som har vært innestengt lenge, over tid, - når flodportene åpnes og de ikke kan lukkes, for det er så mye, så voldsomt, så masse på en gang skal skal ut, det kan gå helt galt faktisk, eller det kan i alle fall føles veldig skummelt, og veldig fremmed, spesielt for en som er av den oppfatning at det er best å hele tiden ta seg sammen, hele tiden stå oppreist som en tinnsoldat, som noe som er laget av stål, når man bare er et menneske med masse mykt inni. La oss heller heie litt på det å få til å "falle åpen" en gang i blant, se det som en styrke?   

For meg høres det sunt ut å la folk få lov å falle sammen, "fall apart" eller "falle åpen", for da er det lettere å bygge seg opp igjen, lettere å bearbeide og mer forløsende. En annen ting som jeg har erfart, er at for å kunne være der for et annet menneske i en slik situasjon, må man også kunne klare å være med seg selv i en slik situasjon, det er en styrke.   

Har du lagt merke til hvordan du føler deg etter du har latt tårene slippe løs? 

Om du er en person som ofte har behov for fortelle folk at de skal ta seg sammen, tenk litt på hvorfor, hva ligger bak?. Eller kanskje er du en person som hele tiden forteller deg selv at du bør ta deg sammen, hva er ditt agenda? er du kanskje litt redd for å oppleve ditt eget følelsesspekter? Disse går ofte hånd i hånd. 

Jeg er av den oppfatning at følelser ikke er farlige, at det er sunt å øve seg å kjenne på de, akseptere de, bli venn med de. Ja, selvfølgelig kan følelser oppleves som farlige, eller veldig ubehagelige, men det er mer farlig i lengden å dytte de unna, legge lokk på og undertrykke de. Sannheten er at de ikke går bort selv om man prøver å løpe fra de, eller dytte de under teppet, og ta seg sammen. Man trenger ikke tro på alt det man tenker eller føler, men jeg tror det er sunt å øve på å la det være som det er, akseptere at det er der, og være åpen og vennlig mot hele sitt følelsesspekter, og la de få utløp, bli sett og akseptert, om det er i form av tårer, samtale, eller begge deler. 

Tenk litt på hva du gjør, og hvorfor, neste gang du sier til et barn: "ta deg sammen". Jeg tror, spesielt gutter/menn får høre for ofte at de ikke skal gråte, prate om følelser, vise følelser, at de må ta seg sammen.

Bør det virkelig være sånn? er det sunt?